fredag 20. november 2015

Feskar, så klart!

May Liss, 10 år.
Husker du hva du ville bli når du ble stor? Altså, hva du som barn tenkte at du skulle gjøre når du ble stor? I voksen alder kan vi trekke litt på smilebåndet og nikke gjenkjennende til de gamle tankene. Og de aller fleste av oss har nok opplevd at verden tok en annen retning enn vi trodde.

Jeg var 10 år, og gikk i 4. klasse. På Nikkeby, ei øy i Nord-Troms. Skolen hadde 9 elever. Til sammen. Fra 1-6. klasse. Tilfeldighetene hadde det slik at en journalist fra avisa Nordlys var innom øya og brukte anledningen til å snakke med de unge håpefulle om våre fremtidsdrømmer.
Nikkeby, ca 1985.

Hva ville vi bli når vi ble store? Feskar, så klart! Svarte May Liss, 10 år. Så tydelig, så bestemt og uendelig selvsikkert. Når man er 10 år er man omtrent bare sikker på en eneste ting, og det er at man skal aldri flytte hjemmefra. Jeg har vokst opp på et fiskebruk, midt i skipsleia. Det fantes ingen barnehage på Nikkeby, så med en pappa som var disponent på fiskebruket og mamma som drev den tilhørende butikken har jeg brukt det meste av barndommen min på et fiskebruk. Jeg har løpt rundt sløyekarene, på saltfisklageret, i fryseriet og på tørrfiskloftet. Når man bor på ei øy der folketallet var sterkt nedadgående må man være pragmatisk. Om det betyr at man er litt naiv og idealistisk får så være. Da blir det ”Feskar, så klart”.

Realitetene innhentet etter hvert denne unge frøken. Jeg tok båtførerprøven som valgfag på ungdomsskolen. Jeg har fisket en sesong med rognkjeksgarn. Jeg er en racer på bløgging av rognkjeks, men var vel ikke like flink til å greie garn. Jeg har skjært torsketunger, egnet line, pellet reker på samlebånd og slaktet laks. Men det mest utslagsgivende var et døgn som linefisker. Jeg var 14 år og syns det var en strålende idé å få være med ut på et skikkelig sjøvær. Det var en dag i mai, det var fridag på skolen, og det var et fantastisk vær. Det var mange timers gange med båten ut til der lina stod. Og det var da jeg virkelig skjønte det. Jeg er sjøsjuk. Skikkelig sjøsjuk. Det ble et døgn med flere forsøk på å spise litt, sove litt og ut for å lufte meg. Spydde over rekka flere ganger. Men akkurat like sjøsjuk!


Da vi la til kai et døgn senere, en nydelig kveld med antydning til midnattsol, stod pappa og ventet på meg. Han holdt på å flire seg i hel da jeg snublet i land, rimelig bleik, trøtt, sliten og uendelig lykkelig for å ha beina på landjorda igjen. Drømmen om å bli fisker på ordentlig var uttrykkelig lagt død der og da.


En 14-åring er litt mer moden enn en 10-åring. Selv om man elsker hjemstedet sitt. Litt mer praktisk anlagt og med en begynnende utferdstrang. Like greit å gå for en litt uklar plan B. Min plan B ble ikke konkret før mange år etterpå, men det ble definitivt ingen karriere som "Feskar, så klart".


PS: Min kjære pappa var det mest idealistiske mennesket jeg vet om. I små bygder lever man konstant med trusselen om at skolen i bygda kommer til å bli lagt ned. Da de skulle ansette et menneske fikk de satt inn en annonse i avisa. Det første spørsmålet til de som ringte for å forhøre seg om jobben var: Hvor mange barn har du? Han som fikk jobben hadde 5 barn i skolepliktig alder! Og dermed rakk man akkurat å bygge en helt ny skole. Før den ble lagt ned.