Gjør mer av det du tror på. Tro på det du gjør.

Når det lukkes en dør, bør det alltid åpnes en champagneflaske. Så åpnes et vindu.    Bjørg Thorhallsdottir

Med forfatteren selv.

De siste årene har jeg blitt kjent med ei fantastisk dame. Ei dame som står fjellstøtt, full av integritet og som lever ut sitt budskap. Hun er ekspert på tidsbruk og kommunikasjon, og nå i sommer ga hun ut bok. Cecilie Thunem-Saanum har skrevet ”Tid til alt” og hun har et mantra som har fulgt meg i flere år: ”Gjør mer av det du tror på, og tro på det du gjør”.

Det mantraet tar jeg ofte frem. Spesielt i perioder hvor jeg ikke har det så bra. Hvis jeg ikke er fornøyd med hva jeg har brukt tid på, eller når jeg ikke er komfortabel med situasjonen, eller jeg er usikker på om det virkelig er dette jeg vil. Tror jeg på det jeg gjør? Det tok lang tid før jeg faktisk skjønte hvordan dette hang sammen. Da ble det også lettere å skjønne hva som skal til for å få gjort noe med det.

Det har med egne verdier å gjøre. Når de grunnleggende indre verdiene er i konflikt med situasjonen du befinner deg i, mister du troen på det du gjør. Det sier seg selv at det ikke er enkelt å dytte en firkant ned i en form som er sirkelrund og litt for liten. Det går i alle fall ikke over tid. Før eller siden spretter firkanten ut.

Da gjelder det å vite hva som er viktig. Verdiene er det som er med på å forme hver enkelt av oss. Når hverdagen blir grå og vi blir stresset, er det tydelige signaler på at vi ikke har prioritert verdiene våre godt nok. For det handler om prioritering. Gjøre valg vi kan leve med, og føle oss trygge på. Da må vi også ta konsekvensene og velge bort noe. For hvis vi prøver å overstyre verdiene våre, vil det være vanskelig å fremstå som troverdig. Det er det samme som skjer når vi prøver å leve opp til andres forventninger. Når vi går rundt med dårlig samvittighet for at vi skuffer andre. I stedet burde vi velge bort andres forventninger, selv om det innebærer å skuffe noen. Men for å kunne gjøre mer av det man tror på, må man først være bevisst på egne verdier.

I en profesjonell sammenheng setter jeg uendelig stor pris på faglig dyktighet, og en plan. For meg er integritet viktig. Så viktig at det antakelig er på grensen til absurd for mange andre. Jeg liker folk som står for noe, og som står fjellstøtt. Det betyr ikke at man ikke kan endre mening underveis, men det skal være fundamentert i et resonnement som gir mening. Jeg innrømmer lett at jeg er mer opptatt av sak, fremdrift og resultat enn maktkamper, politikk og føleri. Det viktigste er at hver og en av oss er tro mot egne verdier.

Nå har jeg lukket døren varsomt etter meg etter 10 år i SpareBank 1 Nord-Norge. Jeg har drukket champagne, og nå har jeg åpnet vinduet på vidt gap. Jeg skal gjøre mye av det jeg tror på fremover. Og jeg har klokketro på det jeg skal gjøre.

Feskar, så klart!

May Liss, 10 år.

Husker du hva du ville bli når du ble stor? Altså, hva du som barn tenkte at du skulle gjøre når du ble stor? I voksen alder kan vi trekke litt på smilebåndet og nikke gjenkjennende til de gamle tankene. Og de aller fleste av oss har nok opplevd at verden tok en annen retning enn vi trodde.

Jeg var 10 år, og gikk i 4. klasse. På Nikkeby, ei øy i Nord-Troms. Skolen hadde 9 elever. Til sammen. Fra 1-6. klasse. Tilfeldighetene hadde det slik at en journalist fra avisa Nordlys var innom øya og brukte anledningen til å snakke med de unge håpefulle om våre fremtidsdrømmer.

Nikkeby, ca 1985.

Hva ville vi bli når vi ble store? Feskar, så klart! Svarte May Liss, 10 år. Så tydelig, så bestemt og uendelig selvsikkert. Når man er 10 år er man omtrent bare sikker på en eneste ting, og det er at man skal aldri flytte hjemmefra. Jeg har vokst opp på et fiskebruk, midt i skipsleia. Det fantes ingen barnehage på Nikkeby, så med en pappa som var disponent på fiskebruket og mamma som drev den tilhørende butikken har jeg brukt det meste av barndommen min på et fiskebruk. Jeg har løpt rundt sløyekarene, på saltfisklageret, i fryseriet og på tørrfiskloftet. Når man bor på ei øy der folketallet var sterkt nedadgående må man være pragmatisk. Om det betyr at man er litt naiv og idealistisk får så være. Da blir det ”Feskar, så klart”.

Realitetene innhentet etter hvert denne unge frøken. Jeg tok båtførerprøven som valgfag på ungdomsskolen. Jeg har fisket en sesong med rognkjeksgarn. Jeg er en racer på bløgging av rognkjeks, men var vel ikke like flink til å greie garn. Jeg har skjært torsketunger, egnet line, pellet reker på samlebånd og slaktet laks. Men det mest utslagsgivende var et døgn som linefisker. Jeg var 14 år og syns det var en strålende idé å få være med ut på et skikkelig sjøvær. Det var en dag i mai, det var fridag på skolen, og det var et fantastisk vær. Det var mange timers gange med båten ut til der lina stod. Og det var da jeg virkelig skjønte det. Jeg er sjøsjuk. Skikkelig sjøsjuk. Det ble et døgn med flere forsøk på å spise litt, sove litt og ut for å lufte meg. Spydde over rekka flere ganger. Men akkurat like sjøsjuk!

Da vi la til kai et døgn senere, en nydelig kveld med antydning til midnattsol, stod pappa og ventet på meg. Han holdt på å flire seg i hel da jeg snublet i land, rimelig bleik, trøtt, sliten og uendelig lykkelig for å ha beina på landjorda igjen. Drømmen om å bli fisker på ordentlig var uttrykkelig lagt død der og da.

En 14-åring er litt mer moden enn en 10-åring. Selv om man elsker hjemstedet sitt. Litt mer praktisk anlagt og med en begynnende utferdstrang. Like greit å gå for en litt uklar plan B. Min plan B ble ikke konkret før mange år etterpå, men det ble definitivt ingen karriere som "Feskar, så klart".

PS: Min kjære pappa var det mest idealistiske mennesket jeg vet om. I små bygder lever man konstant med trusselen om at skolen i bygda kommer til å bli lagt ned. Da de skulle ansette et menneske fikk de satt inn en annonse i avisa. Det første spørsmålet til de som ringte for å forhøre seg om jobben var: Hvor mange barn har du? Han som fikk jobben hadde 5 barn i skolepliktig alder! Og dermed rakk man akkurat å bygge en helt ny skole. Før den ble lagt ned.

Sommerferie før og nå

Jeg tenker tilbake på barndommens lange sommerferier med stor glede. Det var bestandig godt vær. Det var alltid noen å leke med. Vi var alltid ute. Hvis vi ikke var inne i et eller annet hus og spiste kaker. Og det var mange som kom på besøk.

Jeg vokste opp på ei øy der folketallet var i fritt fall. Men på sommeren kom alle hjem igjen på besøk. Det sydet av liv i alle hus. Det var unger overalt man kunne leke med. Når man gikk på en barneskole med færre enn 10 elever til sammen, var ikke det noen selvfølge. Men aldri husker jeg at vi kjedet oss et eneste sekund. Vi overnattet i telt , vi badet i det iskalde havet, vi rømte hjemmefra og vi rodde midt i skipsleia. Og redningsvest var det ingen som hadde. 

Mine foreldre drev butikken på øya, så det var aldri aktuelt å dra bort på sommeren. De lengste feriereisene jeg var på var til naboøya. Enten for å besøke besteforeldrene mine eller kusiner. Og da teller jeg ikke med dagsturer til Kilpis. Da gjaldt det nemlig å fylle opp baksetet i bilen med barn for på den tiden kunne man ta med seg 10 kg kjøtt over grensa per person. Så min karriere som kjøttunge regner jeg ikke som ferietur. Selv om jeg enda husker den gode lakrisen fra Finland.

Spol 30 år frem i tid, og hva har skjedd? Vi er blitt globetrottere alle som en. Allerede fra ungene er nyfødte skal man helst ha reist rundt om i verden for skikkelig å kose seg mens man har permisjon og fri. Jo lengre bort hjemmefra, jo bedre. Det er helt vanlig å dra til Thailand på utvidet juleferie. Selvsagt skal man til Alpene og kjøre ski i vinterferien. I sommerferien skal man skikkelig klinke til med noe dyrt og eksotisk. Og så kan man kanskje bare ta en storbyferie i Europa i høstferien. Det er nærmest blitt en menneskerett å dra til Syden hvert år. I alle fall er det skrekkelig synd på alle de barna som ikke har mulighet til det altså.

Kveldstur på Bleikstranda

Men er det egentlig det? Hvis jeg spør mine barn om deres beste ferieminner så får jeg svar som overrasker litt. Det er ikke de lange og mest kostbare ferieturene de husker. Det er ikke nye kulturer, fremmede språk og eksotiske steder de drar frem. De husker spesielt to steder: Bleik og Byske.

Bleikstranda i et hustrig sommervær. Det var vel 10 grader både i lufta og i havet. Kombinert med mye vind var det friskt. Vi møtte ei tysk dame som gikk tur med tykk ullgenser, vindjakke og hetta trukket godt ned i luggen. Ungene kledde bare av seg mer og mer mens vi gikk tur langs den fantastiske Bleikstranda. Til slutt endte det med kveldsbad i havet. Med hyl og hvin, og som de frydet seg. En varm dusj og kortspill etterpå i ei lita campinghytte og de hadde fått et minne for livet.

I Byske hadde vi lånt ei leilighet like ved Byske havsbad. Men det ungene husker best er at de fikk sykle alene til butikken for å kjøpe svensk godteri. Av all verdens kulinariske opplevelser vi har prøvd å introdusere de for, må vi bare melde pass. Ungene har kåret en gastronomisk verdensvinner, og det er svensk godteri. Kombinert med friheten til å sykle alene noen hundre meter til butikken og muligheten til å bruke alle feriepengene på godteri gir også det et minne for livet.

Ferie handler om å lage gode opplevelser. Men det er ikke nødvendig å reise så langt, eller være så dyrt for å lage gode minner for livet. Og noen ganger kan man bli overrasket over hva som faktisk blir en god opplevelse. Kanskje er dette det tydeligste tegnet på at jeg er blitt for gammel, men når det gjelder sommerferier så er tindrende klart at noen ting faktisk var bedre før.

Den store løpefesten

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 20. juni 2015. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken med en håpefull tegning. Det hadde virkelig vært strålende med solskinn under løpet.

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Jeg er en løper! Jeg har aggressiv BMI, lavt tyngdepunkt og alt annet enn en typisk løpekropp. Men jeg løper likevel. Jeg har nemlig funnet løpegleden. Sammen med Northern Runners har jeg funnet mitt miljø. Et miljø der det sosiale er like viktig som det sportslige, der heiaropene hagler, og der jeg aldri er alene i ypperste baktrupp. Og det er det som får meg ut på løping.

Jeg løper ute hele året. Det spiller ingen rolle om det er et polart lavtrykk med snøstorm og motvind midt i mørketida, eller med kveldssola midt i mot om sommeren. Det går ikke så fort, men jeg løper fordi jeg kan og fordi jeg vil. Og fordi jeg bare konkurrerer mot meg selv, har jeg bestemt at jeg er olympisk mester i mitt eget liv. Minst.

Viljen til å løpe er definitivt langt større enn evnen. Som en kvinne i min beste alder må jeg bare innrømme at det i alle fall ikke skal stå på utstyret. Selvsagt har jeg pulsklokke med GPS, kompresjonstights og løpesokker med nanoteknologi. Jeg har sko som kan bøte på opptil flere diagnoser. Etter et møte med spesialist har jeg visstnok langt framskreden plattfot, tverrplattfot og hammertå. Det høres ut som at det er en medisinsk sensasjon at jeg i det hele tatt klarer å gå.

Ut fra et folkehelseperspektiv er det bedre å være i aktivitet enn å ligge på sofaen. Om det betyr at man vil gå på toppturer, rusle en tur i lysløypa eller danse zumba spiller ingen rolle. Når alt kommer til alt er det viktigste at man finner en aktivitet som gir energi og glede slik at man vil fortsette. I mange tilfeller kan det være et middel for å nå et mål. Et slikt mål kan være å delta på Midnight Sun Marathon.

Det er blitt en folkefest. Vi er mange som har som mål å delta, eller kanskje til og med perse på en distanse. Noen deltar i løp for første gang, og noen deltar hvert eneste år. Det er en spesiell følelse å finne frem startnummeret. Spenningen stiger i hele kroppen og spørsmålene tårner seg opp. Hvordan blir været, hva skal man ha på seg, hva skal man spise før løpet? Klarer man å løpe hele distansen, eller må man gå litt underveis?

Det å løpe i dagslys midt på natta er eksotisk og gjør at hundrevis av utlendinger velger å reise til Tromsø for å delta i løpet. Vi som bor her glemmer litt at det er spesielt, men det er med på å skape ei helt spesiell ramme rundt løpet. I tillegg til folkelivet rundt løypa. For alle de som ikke vil eller kan delta i selve løpet, er det fremdeles en mulighet til å delta på den store folkefesten. Løpet blir ikke det samme uten heiagjeng! Det er her vi kan vise frem det nordnorske lynnet til et større publikum. Innfri mytene om gjestfrihet, raushet og inkludering. Slik kan vi gi gode opplevelser for løperne. Ta med deg naboene, benk deg ned langs løypa, kle deg godt, vift med flagg og lag lyd! Lag masse lyd!

Jeg kan love deg at det vil muntre opp slitne løpere. Selv om vi kanskje er så kjørt at vi ikke klarer å smile, eller juble tilbake så gjør det underverker. Ikke bare gjør det at vi klarer å yte det lille ekstra, men det vil være med på å skape gode minner. Det som er med på å gjøre løpefesten i Tromsø så spesiell er at det er folk som heier rundt om i hele løpya.

Himmel, som jeg gleder meg til festen. Jeg skal delta på mila, og skal kose meg gjennom løypa. Jeg skal være nervøs i forkant og lure på om jeg rekker å tisse før start. Jeg skal suge til meg atmosfæren, nyte heiaropene, og fryde meg over å komme i mål. Startnummer 4226 skal fullføre med stil og et smil om munnen. På litt over en time. Med visshet om at jeg er en del av den store løpefesten. Fordi jeg kan og fordi jeg vil.

Min pilegrimsreise

Jeg innrømmer lett at jeg er mer enn gjennomsnittlig interessert i fotball. Så lenge jeg har et lag å heie på. Jeg er selvsagt klar over at fotball er et lagspill, og at enkeltspillere ikke vinner kamper alene. Nesten. Men det finnes et unntak. Over flere år er det en spiller som har gjort et større inntrykk på meg enn noen andre. Og jeg har håndhilst på Pele, men det er ikke han jeg mener.

Det finnes en spiller som gjør ting med ball ingen andre kan. Som viser at fotball er kunst. Som gjør det verdt å bruke tid på å se fotballkamper, mens vi venter på de magiske øyeblikkene.

Messi er verdens beste fotballspiller. Gjennom tidene. Ferdig snakka. Punktum.

Jeg har i flere år drømt om å få se Messi og Barcelona live. Når jeg først skulle reise på pilegrimsreise måtte det bli til Barcelona. Derfor ble julegaven til min mann for noen år siden en sparekonto med noen tusenlapper på, og kontoen fikk navn ”Prosjekt Messi”. Kombinasjonen med kjærestetur, Barcelona og Messi er det ultimate kinderegget. Noen fridager, vår i lufta og vidunderlig mat gir energi som ikke kan kjøpes for penger.

Hvis fotball er religion, er Messi Gud. Og Camp Nou min katedral. Det var rett og slett et eventyr. 98.000 mennesker på en fullsatt stadion. Som ropte taktfast Messi, Messi, Messi. Det var en opplevelse preget av ståpels, frysninger på ryggen og øresus. Jeg fikk nesten oppleve en Messi-scoring! Når Barcelona slår erkerivalen Real Madrid i El Clasico på hjemmebane, kan jeg rapportere om generelt god stemning, også etter kampen.

Og for en fantastisk sesong det har vært for Barcelona og Messi. Serievinnere. Cupmestere. Og snart er det finale i Champions League. Det er en god dag for fotball, dere.

Juventus-Barcelona. Italia mot Spania. For en som også er over gjennomsnittlig glad i mat og vin er dette vanskelig. I utgangspunktet står jeg overfor et tilnærmet umulig valg.

• Cava – Prosecco 1-0
• Rioja – Barolo 0-1
• Serrano skinke – Parma skinke 1-0
• Barcelona – Torino 1-0
• Andrea Pirlo 1000 poeng. Minst.
• Messi. Ferdig snakka.

Du og jeg, Messi. Du og jeg.

En god dag for fotball

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 23. mai 2015. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken med en glitrende tegning. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Livet er morsommere for oss som liker fotball. I alle fall hvis man med morsomt mener at man får levd gjennom hele spekteret av følelser. Det handler om engasjement, entusiasme og lidenskap. På godt og vondt.

Jeg er fotballmamma, har en fortid som lynving på Nikkeby Ball og Beksøm, og er generelt glad i fotball. Jeg elsker entusiasmen og lidenskapen rundt spillet. De mest underholdende kampene er når min sønn spiller. Da står mor og hoier på sidelinja, sprekkferdig av stolthet over gode prestasjoner, og tilsvarende taus når det butter i mot. Men uansett full av entusiasme og minner min sønn på at det viktigste er at det er morsomt med fotball.

«Keeperen redder! Bjarte Flem redder! Liggende på streken! Bjarte Flem redder!» Dette er øyeblikket i 1985 da jeg tapte hjertet til TIL. Kvalifiseringskamp mot Moss på Melløs om å rykke opp til øverste divisjon i fotball. Tre minutter før slutt får Moss straffe. Som Bjarte Flem redder! TIL vant 0-1 og jeg hørte kampen på radio med pappa. Og siden da har jeg heiet på TIL.

Man trenger ikke ha flust med tatoveringer, drikke masse øl og være glad i å slåss for å like fotball. Det er fullt mulig å like champagne og høyhælte sko, bruke mascara og være akkurat like glad i fotball. Jeg er stolt over sesongkortet mitt på Alfheim, og syns det er kult at vi drar på kamp i dunjakke, skinnhue og Fjellduken!

Det har definitivt vært både oppturer og nedturer. Jeg var på Ullevål når TIL ble cupmester med å slå Lillestrøm 4-1. For en opptur. Jeg var også på Ullevål når Hødd ble cupmester. For en nedtur. Men mitt beste TIL-minne er kampen mellom TIL og Brann på Alfheim. TIL vinner 4-0. Sigurd Rushfeldt scorer mål nr. 166, 167 og 168, og blir med det mestscorende spiller i Eliteserien gjennom tidene. Kong Sigurd ble kronet på en magisk fotballkveld. Jeg får enda frysninger på ryggen. Det var rett og slett episk.

Årets sesong ser definitivt ut til å bli av den smertefulle sorten. Starten har vært preget av sure poengtap og vi ligger dårlig an på tabellen. Kanskje noen nye regler kunne hjulpet på? Kan vi blåse av kampen etter 70 minutter, i alle fall når TIL leder? Kan man kanskje bruke to keepere? Legg til den ultimate regelendringen om at linjedommere som feilaktig vinker for offside får strømstøt. Uansett må man som supporter ha en naiv optimistisk holdning og være overbevist om at i neste kamp, da blir det tre poeng. Helt sikkert.

Pave Johannes Paul II skal ha sagt at blant verdens mest uviktige ting, er fotball viktigst. De siste ukene har vi fått en real demonstrasjon og oppvisning med fotballen som utgangspunkt. For selvsagt kan fotball også brukes til noe viktig. Fotball er en lek, et spill. Der hver enkelt spiller blir sterkere som et lag. Der gleden ved å lykkes er større en frykten for å mislykkes. Der man viser hverandre respekt og forholder seg til reglene.

Det spilles fotball over hele verden. Også i Nigeria. Med de samme reglene. Det oppleves brutalt og hjerterått når man hører historien til Chuks. Hvordan han ble hentet av politiet en dag for å sendes tilbake til Nigeria på meget kort varsel. For deretter å bli sendt tilbake til Tromsø etter to dager, etter en stor mobilisering av det nordnorske fotballmiljøet. I slike tilfeller får myndighetene gjøre seg ferdig med saksbehandlingen før de fatter et endelig vedtak. Også Chuks fortjener å bli behandlet som folk, og med respekt. Heldigvis har han mange venner og det er rørende å se alle spillerne som markerer sin støtte med spiller nummer 14 Chuks på ryggen. 

Det er en god dag for fotball, dere.

Styggen på ryggen

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 11. april 2015. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken.

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Har du hørt den indianske historien om kampen mellom to ulver som foregår inne i oss mennesker? Den ene ulven er ond. Den representerer sinne, misunnelse, sjalusi, grådighet, selvmedlidenhet, skyld, bitterhet, mindreverdighet, løgner og ego. Den andre ulven er god. Den representerer glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, godhet, velvilje, empati, generøsitet og sannhet. Hvem vinner kampen? Den du mater.

De to ulvene representerer hver sin motpol, og de aller fleste av oss kjenner til begge to. Til vanlig opererer de sammen med deg og utgjør en slags balanse. Men noen ganger får den ene et overtak. Og det kan bli en selvforsterkende spiral. Hvis man er grunnleggende positiv og gleder seg over andre så er det lettere å mate den gode ulven. Hvis man sliter med sitt eget selvbilde og skylder på alle andre blir det til at man fortsetter å mate den onde ulven.

Og noen ganger går det over styr. OnklP & De fjerne slektningene har fått en hit med låten ”Styggen på ryggen”. Der teksten brutalt ærlig forteller historien om indre demoner, angst og redsel. Mater man den onde ulven lenge og nok kan det utvikle seg til et problem. Man er ikke lenger bare litt ufordragelig, men går inn i sin egen boble av selvmedlidenhet, bitterhet og sinne. Kanskje går det så langt at man stenger seg inne, og skyver bort de man er glad i. Kanskje tyr man til alkohol eller andre rusmidler for å døyve den verste smerten. Mens man fortsetter å grave seg ned i rasende fart.

Vegen til å bli psykisk syk er kort. Faktisk får halvparten av den norske befolkning en psykisk lidelse i løpet av livet. For mange av oss er det et kortvarig bekjentskap der man med enkle grep kommer seg ovenpå igjen. Men for andre blir det noe man sliter med gjennom et helt liv. I dag er psykiske plager det viktigste helseproblemet blant unge. I aldersgruppen 18-29 år blir 61 prosent av uføretrygd innvilget for psykiske lidelser. Når man først faller utenfor systemet og blir erklært ufør er det vanskelig å komme tilbake til arbeidslivet igjen. De risikerer derfor et langt liv som uførepensjonister. Det er ikke bra, verken for individet eller samfunnet.

Generelt skyldes mer enn 20% av alt sykefravær psykiske lidelser, og man ser en klar økning over tid. Arbeidslivet har endret seg, og med det også krav til arbeidstakere. Men isolasjon gjennom sykemeldinger kan ofte gjøre sykdommen verre. Psykiske lidelser er i ferd med å bli en folkesykdom, men enda er det å være psykisk syk fullt av tabuer. Er det derfor ”Styggen på ryggen” har fått så mye oppmerksomhet? Fordi man har satt ord på et tema som er vanskelig, og dermed gjort det litt mer tilgjengelig?

Men for de fleste av oss er vi sånn høvelig mentalt frisk, det meste av tiden. For de fleste av oss handler det om å balansere de to ulvene i hverdagen. Heldigvis. Ta et skritt av gangen. Gjøre det litt bedre enn i går. Første steg er å bli bevisst på når og hvordan jeg mater ulven. Deretter kan jeg ta et bevisst valg på hvem som skal få mat.

Mitt mål er å mate den gode ulven mer enn den onde. I perioder lykkes jeg også. Det handler ikke bare om hvordan du har det, men hvordan du tar det. Det kan du gjøre noe med. 

Hvilken ulv er det du mater?

Jenter og teknologi

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 21. februar 2015. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken.

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Hvorfor er det så mange jenter som velger bort realfag og matematikk når de skal velge fag på videregående skole? Hvorfor er kvinneandelen så lav på universiteter og høyskoler når det kommer til teknologiske fag? Rekruttering av jenter til teknologifag er et tema som ligger mitt hjerte nært. Jeg er opptatt av denne problemstillingen fordi jeg oppriktig tror at verden blir et bedre sted med flere damer som er med på å utvikle og finne løsninger. Når morgendagen formes er det ikke mulig å komme utenom teknologi.

Jeg fikk nylig muligheten til å leve opp til et av mine nyttårsforsetter. Jeg skal nemlig bli flinkere til å si ja til ting som er viktig, selv om det er utenfor komfortsonen min. Og da jeg ble spurt om å stille som konferansier til Jenter og Teknologi, var mitt umiddelbare svar: ”Konferansier har jeg aldri vært før, det går sikkert kjempebra”. Jenter og Teknologi er et nasjonalt arrangement for å inspirere og motivere jenter som går siste året på ungdomsskolen, og de som går på videregående skole. I Tromsø var det mer enn 150 unge damer som var påmeldt.

Jenter og teknologi altså. I følge Wikipedia er definisjonen av jente: ”Jente er et menneskebarn av hunnkjønn, i motsetning til en gutt. De biologiske forskjellene mellom jenter og gutter har medvirket til en kulturell og sosial forskjellsbehandling av kjønnene. Ofte har jenter i ulik grad fått sine liv begrenset ved barnefødsler og familie, og blitt behandlet annerledes eller dårligere, i den forstand at deres muligheter er mer begrenset, enn gutter.”

Forskjellene er nok større i et globalt perspektiv der vi vet at flere jenter enn gutter ikke får skolegang. Noe som ble aktualisert gjennom fjorårets tildeling av Nobels fredspris til Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai. Men i Norge har vi en annen forskjell som er veldig spennede. Jenter får bedre karakterer enn gutter, og jentene får gjennomsnittlig en halv karakter høyere i standpunkt i faget matematikk for realfag. Vi er heldig som bor i Norge, der likestillingen er kommet så langt at det å være jente ikke kan sees på som et hinder.

Men hva er teknologi da? I følge Wikipedia: ”Teknologi er praktisk utførelse, anvendelse av, og kunnskapen om teknikker, systemer eller metoder i den hensikt å løse et problem eller utføre en særskilt funksjon. Ordet teknologi kommer fra gresk, i betydning av kunst, dyktighet, håndlag, ferdighet.” Det er så vakkert! Ved å jobbe med teknologi er vi problemløsere. Med kunstnerisk dyktighet. Jeg blir nesten rørt av sånt.

Mitt fag er informatikk. I historisk perspektiv er informatikk et veldig ungt fag. Bare for å ta et eksempel; vinter-OL på Lillehammer i 1994 var det første idrettsarrangementet som presenterte resultater på nett i sanntid. I dag er det vanskelig å se for seg en hverdag uten Internett. Hvordan klarte vi egentlig å finne svar på noe som helst før Google? Det er helt sikkert at informatikk kommer til å være en vesentlig faktor i utviklingen fremover, nesten uansett fag.

De viktigste personlige egenskapene for å forme fremtiden er nysgjerrighet og mot. Nysgjerrig nok til å stille de gode spørsmålene, og ha mot nok til å tørre akkurat det. Da gjelder det for flere av oss å tørre å si ja til det som er utenfor komfortsonen. Det kan være ubehagelig, det kan være vanskelig, og det kan hende man feiler. Men det er utenfor komfortsonen man er ekstra skjerpet, man stiller de gode spørsmålene, og seieren smaker ekstra godt når man gjør det bra. Utviklingen fremover trenger kvinner. Fordi kvinner kan bidra med nye perspektiver, se andre sammenhenger og stille andre typer spørsmål. Å være en del av utviklingen fremover. Det blir faktisk ikke bedre enn det, jenter!

Godt nytt år og sånn

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 24. januar 2015. Selveste Odd Klaudiussen har illustrert saken. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

Nytt år gir nye muligheter. Årsskiftet er liksom et veiskille hvor vi kan begynne på nytt. Det er tid for refleksjoner, gjøre opp status om det som var bra i året som gikk, og ta et oppgjør med det vi ikke er fornøyd med. Det gir oss en mulighet for å definere alt som skal bli bedre i det nye året. Veldig mange av oss gikk inn i det nye året med en plan. De mest vanlige forsettene er å trene mer, slanke seg og slutte å røyke. Men det som virket som en utrolig god idé natt til første nyttårsdag er kanskje ikke like lett å følge opp etterpå. Eller?

Det er mange som starter året med at de skal begynne å trene. Og allerede de første dagene i januar kan du se dem. De som har børstet støv av noen gamle joggesko, og presser seg ut på sin første joggetur på vet-ikke-hvor-mange-år. De som stiller seg i kø for å melde seg inn på treningssenteret. Som er full av motivasjon og starter beinhardt med å trene 4 ganger i uka. I alle fall den første uka. Før de går lei, eller får en belastningsskade, i løpet av kort tid. Det er en kjent sak at det nesten ikke er mulig å komme inn på et treningssenter i januar og februar. Fra mars og utover er det igjen mulig å få plass på timer, finne ledige garderobeskap og kunne dusje etterpå. Men i år er det annerledes. Superenkel forskning viser at det er god plass på Sats i januar. Betyr det at folk flest ikke har trening som nyttårsforsett lenger, trener de i skiløypa, eller er det for mange treningssentre?

Media bruker hele desember for å hausse opp oppskrifter på den beste julematen, julegodterier du kan lage selv, og slik lager du det beste selskapet. Så kommer januar og da skal vi åpenbart slanke oss hele gjengen. Over natta er bladene fulle av slankeoppskrifter og all verdens dietter. Det finnes et hav av muligheter. Hva med suppekurer, 5:2 dietter, eller kanskje det er like greit å bare spise pulver?

Det er klart at vi som har en smule aggressiv BMI lar oss påvirke. Men jeg er ikke lenger så lettlurt. Den 5:2 dietten har jeg levd etter i mange år. Jeg spiser vanlig i 5 dager og koser meg med to dager helg. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke har gått ned et gram, men denne formen for diett gjør meg glad og lykkelig. Og jeg er sikker på at livet er mye bedre som en glad tjukkas enn å være tynn og sur. Men snart er det februar og da fylles bladene igjen opp med oppskrifter på de beste sjokoladekakene, og fastelavnsboller.

Vi er kommet et godt stykke ut i januar. For mange er nyttårsforsettene allerede brutt og forkastet som et sinnsykt dårlig forslag. Men jeg liker konseptet, selv om man ikke alltid lykkes i første forsøk. Som med mye annet i livet kommer man ikke langt med å gi opp. Det er da man tar seg selv i nakken og prøver en gang til. Det er aldri for sent å prøve og forbedre det som man ikke er fornøyd med. Hvis man ikke helt vet hvor man skal begynne, får man prøve å sortere. Hva kan du faktisk gjøre noe med selv, og hva er enklest å starte med? Cecilie Thunem-Saanum har laget et mantra som jeg har adoptert: ”Gjør mer av det du tror på. Tro mer på det du gjør.” Det er en viktig påminnelse om at vi faktisk har valgmuligheter, og vi må bruke våre egne verdier for å prioritere det som er viktig for oss. Og så kan vi lage en plan.

Hva med mine egne nyttårsforsetter? Joda, det står noen punkter på min liste også. Jeg skal bli tøffere og tørre å si ja til oppgaver som kan være med på å dytte meg fremover, selv om jeg syns det er ukomfortabelt. Men først og fremst skal dette være året for gode opplevelser. Både alene, med venner og familie.

Lag deg et riktig godt nytt år!

Sjømatpiken

Jeg er nok over gjennomsnittlig interessert i både mat og vin. Så da jeg før jul fikk noen spørsmål om mine mattradisjoner i jula svarte jeg villig vekk. Og sånn gikk det til at jeg plutselig befant meg som frontfigur for en julekampanje fra Godfisk.

Laksetataki. Foto: Arthur Arnesen

Rekesalat. Foto Arthur Arnesen

Det skal sies at jeg ikke helt innså konsekvensene før jeg fikk forespørsel om når det passet at det kom en fotograf for å ta noen bilder til oppslaget. Men har man sagt A, får man bare si B også. 

Min kunnskap om modelloppdrag har jeg fått helt og holdent etter å ha sett et par episoder av Top Model på tv. Men det var ikke mye ”hair and makeup” før selve photoshoot´en. Heldigvis er fotograf Arthur Arnesen en fryd å jobbe med. Sånn i ettertid er vi helt enige om at litt pudder sikkert hadde gjort seg, men det skal jeg huske til neste gang. Uansett,  matbildene ble så fine at de absolutt fortjener å bli vist frem. Selve saken finner du her.

Utgangspunktet var altså mine julemattradisjoner. På julaften har vi alltid pinnekjøtt. 2. juledag har vi den store familiefesten med noen og tjue til bords. Og der serveres alltid små fløtefiskeboller i hvit saus med reker, erter og terteskjell. Med tanke på alt det gode pålegget vi har i jula, prøver jeg å legge inn noen ekstra fiskemiddager der jeg kan.

Foto: Arthur Arnesen

Men mitt kulinariske høydepunkt er selve nyttårsaften. Ingen fast tradisjon til hva som skal serveres, men alltid gode venner som gjester. Jeg varierer menyen og satser på 5-7 forskjellige retter. Som regel pleier jeg å ha to forretter med en eller annen form for sjømat. Til photoshooten lagde jeg to forretter. Først en rekesalat med avocado, hvitløksdressing og rognkjeksrogn. Deretter laksetataki med soyasaus, limesaft, vårløk og sesamfrø.

Når jeg lager middagsselskaper med mange retter blir det både mat jeg har laget før, men jeg prøver også ut nye retter. Jeg lager helst enkle retter som gjerne ser imponerende ut. Når man lager en meny med flere retter er det viktig med planlegging og timing. Jo mer man kan lage på forhånd, jo bedre. For man vil jo delta på festen også. Og det aller beste trikset? Champagnepiken starter alltid med champagne. Det garanterer god stemning. Og glade gjester gir hyggelig selskap.

Inspirasjon til forrettene fant jeg på godfisk.no. Jeg lagde varianter av disse:

• Avocado- og rekesalat 
• Laks Tataki 

PS: For at det ikke skal herske noen tvil om min integritet, så ble dette "modell"-oppdraget ble belønnet med et gavekort.