Barbie som dataingeniør

Jeg har latt meg provosere. Igjen! Jeg har dratt rødstrømpene langt over knærne og er klar til kamp. Denne gangen mot Barbie. Ja, du vet Barbie-dukka. Og det har ingenting å gjøre med at hun er fullstendig uproporsjonert i vitale mål i forhold til et vanlig menneske.

Da jeg var liten hadde jeg også ei eneste Barbie-dukke. Det var den fineste dukka jeg hadde. Men etter hvert led også hun samme skjebne som de andre dukkene mine; hun fikk nemlig en meget ukledelig sveis laget med ivrige barnehender og ei ukvass saks. Spol 30 år frem i tid og min egen datter kan kjøre fullt Barbie-show med et 20-talls dukker. Og hest, og sportsbil, og fly og dyreklinikk. Men for all del, det er mye sosial adferd som utvikles gjennom lek med dukker. Og jeg har ingenting i mot selve dukka. 

Mattel, de som produserer dukkene og tilbehøret, lager selvsagt også historier om Barbie. Alle som har vært i nærheten av jentebarn de siste årene vet at de lager filmer, tegneserier, bøker og spill. Og det er her problemet ligger. Det er greit med de historiene ungene finner på selv gjennom lek. Men når Mattel lager historier der Barbie ikke liker matematikk for det er så vanskelig, da koker det litt over hos meg. Dette er en historie fra virkeligheten. Fra et Barbie-blad med tegneserier, som 5-åringen hadde valgt i butikken, sikkert på grunn av en helt ubrukelig plastleke som fulgte med.

Her har altså Mattel alle muligheter til å gjøre Barbie til en god rollemodell for unge jenter. Ved å vise at jenter kan og jenter vil. De har nå laget en serie bøker kalt Barbie I can be… Tidligere tema viser at Barbie både kan være president og idrettsstjerne. Selvsagt ulastelig antrukket hele veien. Denne uken har de fått masse oppmerksomhet for ei bok der Barbie kan være dataingeniør. Problemet med denne boka er bare at Barbie ikke er noen ingeniør. Hun er avhengig av å ha to gutter til å gjøre programmeringen. I boka har hun idéen til et dataspill, men trenger altså hjelp til å få laget spillet. Nå er det nok! Det hadde kanskje vært greit hvis boka var om at Barbie kunne vært en designer. Og at hun hadde noen andre venninner som programmerte for henne. Men det blir helt misvisende når tittelen på boka viser til at Barbie kan være ingeniør, men at hun styrer unna alt som er teknisk. Det hele får et anti-#likeagirl preg, og det er det som provoserer meg.

Samtidig ser vi at jenteandelen for de som studerer informatikk på Universitetet i Tromsø er på et lavnivå. I år er det to damer som er uteksaminert på Master-nivå. Før det var det 8 år siden sist! Det sier meg at nettverk som Girl Geeks er helt nødvendig for å vise jenter at det faktisk finnes kvinnelige ingeniører og teknologientusiaster.

Jeg er dame, teknologientusiast, girl geek og sivilingeniør i informatikk. Det er jeg stolt av. Så får det heller være at jeg ikke helt har proporsjonene til Barbie på plass. Det lever jeg helt fint med.

PS: I går ble boka Barbie I can be a computer engineer trukket fra markedet.

Her er linker til noen saker fra The Guardian om saken:

Barbie can be a computer engineer but only with the help of a man 

Barbie computer engineer story withdrawn

Uhørt: Raushetens tid

Dette innlegget stod på trykk i Uhørt-spalten i iTromsø lørdag 8. november 2014. Utrolig stor stas at saken er illustrert av selveste Odd Klaudiussen. 

Illustrasjon: Odd Klaudiussen

En av bøkene som har gjort størst inntrykk på meg er ”Raushetens tid” og er skrevet av Kathrine Aspaas. Hun tok utgangspunkt i forskning, næringsliv og private erfaringer og konkluderte med følgende: ”Vi står på terskelen til en tid som vil preges av de som våger åpenheten, og som tør å løfte frem andre. Omtanken er den nye effektiviteten.”

Det krever mot å våge åpenheten. Dette gjelder ikke bare for enkeltpersoner, men også for organisasjoner. Alt må ikke være perfekt hele tiden, og det er fryktelig vanskelig å tro på et glansbilde. Det er nemlig menneskelig å feile. Vi gjør alle feil gjennom livet, og det er fullt mulig å komme styrket ut etter et feiltrinn. Å gjøre feil kan til og med være med på å øke anseelsen. Hvordan vi håndterer et feilgrep er med på å påvirke utfallet. Det finnes et eget ord for dette, feiltastisk. Å være feiltastisk betyr å kombinere ærlighet rundt egne feil med vilje til å holdes ansvarlig. Man skyver ikke skylden over på noen andre. På en ydmyk og vennlig måte innrømmer man skyld og tar ansvar. Når jeg tabber meg ut, innser det og lærer av det, da er jeg feiltastisk.

Tør du å løfte fram andre? For meg handler det mye om tillitt. Det å gå god for noen. Det å ville andre vel. Det å anerkjenne at det finnes utrolig mange dyktige mennesker der ute. Som er mye bedre enn meg. Mange ganger er det lettere å se på andre som en trussel. En trussel som utfordrer min posisjon, kompetanse eller makt. Jeg velger å prøve og se litt større på det. Hva om vi jobber sammen for å nå et større mål? Da vil jeg helst være omgitt av personer som er bedre enn meg.

Raushetens tid er et begrep som jeg har adoptert og som jeg forsøker å etterleve så godt jeg kan. Men hva betyr det sånn egentlig? Jeg prøver å leve opp til det ved å bli flinkere til å engasjere meg, gi tilbakemeldinger, framsnakke, og dele innhold jeg syns er interessant. Uten baktanker eller fokus på hva jeg får igjen for det. Jeg ønsker å løfte fram andre. For all del, jeg har mye å gå på, men jeg prøver og jeg skal bli bedre.

Jeg er nok også over gjennomsnittet interessert i, og opptatt av sosiale medier. Jeg bruker mye tid på facebook, twitter og instagram. Altfor mye i følge min mann. Det handler ikke om å samle likes og å få oppmerksomhet. Den viktigste grunnen er at på sosiale medier er det veldig mange som gir av seg selv og er raus. Jeg har gjort bekjentskaper gjennom sosiale medier som jeg setter umåtelig stor pris på. De aller fleste har jeg aldri møtt. Noen har jeg så vidt hilst på, og noen kommer jeg til å møte en vakker dag. Disse personene deler raust av egne erfaringer og egen kunnskap, gjennom sosiale medier. De ønsker å løfte andre. De deltar i debatten, de utfordrer, og er en fantastisk heiagjeng.

I sosiale medier må man gjøre seg fortjent til tillit. Det er overhodet ikke nødvendig å dele absolutt alt i livet sitt, eller fortelle om alle feiltastiske opplevelser. Men det er mulig å gi av seg selv på en konstruktiv måte. Det er mulig å vise omtanke ved å ta seg tid til å engasjere seg i saker som betyr noe, og man kan vise raushet ved å trekke frem gode prestasjoner og behandle folk med respekt. Også når man ikke er enig.

Å vise omtanke kan gjøres på uendelig mange måter. Og det beste av alt, omtanke kan øke verdi. Det gjelder både på det personlige plan og bunnlinja til en bedrift. Velkommen til raushetens tid.