Jag vill tacka livet!

Foto: Thomas K. Føre

Jeg kommer aldri til å bli verdensmester. Jeg kommer aldri til å løpe raskest eller lengst. Men det betyr ikke at jeg ikke kan vinne. Jeg er nemlig olympisk mester, minst, i mitt eget liv. Jeg satte meg et tydelig mål, og jeg vant. Mila-på-timen? Check!

Det har vært en reise, og jeg har lært masse. Og denne lærdommen kan man bruke på så mange områder i livet. Det har vært oppturer og det har vært nedturer. Men en dose stahet, et tydelig mål og regelmessig trening kan gjøre underverker. Jeg har lært at når man tror man er utslitt så finnes det masse krefter igjen. Jeg har lært at det er mulig å ta seg helt ut, og selv om man går i kjelleren så er det ikke farlig. Det er ikke spesielt behagelig der og da, men man kommer seg igjen. Det er mulig å gjøre ting på egenhånd, men så utrolig mye enklere når man har nettverk rundt seg og heiagjeng. Man skal ta vare på de små seierene som markerer fremgang. Og det er også mulig å kjøpe seg motivasjon i form av nytt utstyr…

For fjerde gang i år stilte jeg til start på et milløp med startnummer på. Bare det i seg selv høres ut som noe jeg ville betegnet som ren galskap for 9 måneder siden. Det var siste mulighet i år, og jeg hadde sånn i det stille gitt opp å nå ambisjonen om mila-på-timen dette året. Oppladninga med tre dager i København med shop-till-you-drop og hvitvin i alle pauser kan kanskje ikke kalles helt optimal. Fikk med meg en kollega som lovde å holde meg med selskap i løypa. Vi klarte å holde ei meget jevn fart hele løpet. Måtte passere 8 km før jeg begynte å håpe og tro på at dette skulle holde hele veien inn. Men da jeg sjekket tiden ved målgang kan jeg garantere at jeg var den gladeste deltakeren i løpet. Noe som resulterte i et skikkelig gledesbrøl! Jeg er nemlig olympisk mester i mitt liv. Og tiden på 58.52 holder i massevis for meg!

Jag vill tacka livet! Og Northern Runners som har fått meg til å jogge. Og Unni som stilte som hare, og alle som heier og har trua på at jeg kom til å klare mila-på-timen! Og mitt fantastiske støtteapparat med uroterapeut Vera, fysioterapeuten Hilde, supermotivator Beate, og alle mine løpevenner som blir glad på mine vegne! Og Trude som lett motvillig ble involvert i galskapen. Og Karianne som sender bilder av alle sine treningsøkter på mobilen. Og Elisabeth som er trofast baktroppbloggermotivator! Og mannen min og ungene mine som lar meg få holde på. Og alle dere andre.

Æ kan fan mæ jogge ei mil på mindre enn en time!

Arm candy

Vi kunne nylig feire 16-års bryllupsdag. Det er definert som et selvsagt veskebryllup (les mer om det her). Med en planlagt tur til Italia i vente stod selvfølgelig veske på handlelista. Ikke bare nødvendig, men selvsagt fullt fortjent 16 år etter at man stod der som en ung og rødmende brud. Og hvis du tror en dame kan få for mange vesker så foreslår jeg at du bare klapper igjen og går deg en tur nå… Straks og med en gang!

Da bursdagen min nærmet seg med stormskritt og jeg både kunne se og føle panikken til mannen min da han spurte hva jeg ønsket meg, så jeg mitt snitt til å slå to fluer i en smekk. Jeg ønsket meg selvsagt bidrag for å kunne oppgradere den veska jeg hadde planlagt å kjøpe når vi først skulle reise til Italia. Jeg mener, Italia er jo rett og slett en våt drøm for alle damer som liker vesker. Mange av de viktigste motehusene kommer fra Italia og de er kjent for sin uovertrufne skinnkvalitet. Nerdemannen aksepterte med lettelse at han nå hadde kontroll på årets bursdagsgave, trodde han…

Dette var en genistrek, om jeg skal si det selv. Bursdagen ble helt tilfeldig feiret i Firenze. I tillegg til å være en fantastisk vidunderlig vakker og hyggelig by har de også sin gate der alle de dyre designbutikkene er. Via Tornabuoni er min venn! Salvatore Ferragamo, Celine og Prada på rekke og rad. Den ene butikken større og finere enn den andre.

Prada, ja! Har du sett på maken? Salg! På den! Veska som er perfekt til jobb! Sa jeg at den var på salg! Og med tax refund så er prisen overkommelig for en kombinert bryllups- og bursdagsgave. Sa jeg at den luktet godt også? Fordi jeg fortjener det!

How do you prefer to pay for it, madam? I prefer him paying J

Vegen til hjertet går gjennom magen!

Alle som har sett meg skjønner at jeg er glad i mat! Og vin. Når man i tillegg får et måltid der mat og vin passer perfekt sammen så blir jeg rett og slett euforisk lykkelig. Etter at det ble besluttet at sommerens ferie skulle gå til Italia begynte jeg øyeblikkelig å planlegge hva jeg skulle spise og drikke i løpet av ferien. Jeg tar planlegging ganske alvorlig og det er nemlig fullt mulig å bli både sulten og tørst av sånne fabuleringer. Dermed var forventningene til reisen skyhøye.

Jeg er ingen kløpper i språk, men når jeg fikk tenkt meg om kom jeg på at jeg kunne ganske mye italiensk likevel. I alle fall nok til at jeg ikke kom til å sulte i hel; cappuccino, prosciutto, mozzarella, pizza, pasta, chianti classico, amarone, bistecca fiorentina, gelato, amarena, limone og limoncello. Legg på bon giorno, grazie og per favore så hadde jeg jo en viss mulighet til å holde meg sånn høvelig sivilisert høflig også. Og vi lærte fort Mama mia, pronto og prego. Og med tilhørende gestikulering med armer og bein så følte vi oss helt hjemme.

Gjennom 13 dager i Italia, på Elba, Firenze og Roma, kan jeg bare konstatere at alle forventninger er innfridd, og enda litt til. I en uke på Elba bodde vi i egen leilighet med grill i hagen der vi hovedsakelig lagde mat selv. Men det er et eventyr bare å gå på supermarkedet. Hyllene med frukt og grønnsaker bugner i alle farger. Ferskvarediskene er en drøm. For et utvalg! Så får det heller være at når nerdemannen prøvde å spørre damen i butikken etter lammekjøtt ved å si “bææææ” høyt og tydelig så trodde hun han ville bli full og geleidet han til hyllene med sprit…

Men når vegen til hjertet går gjennom magen så er jeg rett og slett forelsket… i Italia!

Musikk til "mila på timen"

Jeg har begynt å jogge. I begynnelsen anså jeg det som noe jeg kun gjorde i nøden, når jeg ikke hadde noen andre muligheter for å trene. Men nå gjør jeg det faktisk helt frivillig. For meg er imidlertid musikk på øret en dyd av nødvendighet. Musikken klarer ikke helt å overdøve pesingen når jeg høres ut som en strandet hval, men det gir meg i alle fall noe annet å tenke på når jeg blir sliten. Jeg trenger musikk med trøkk og som gir ekstra energi. I min jakt på “mila på timen” kan en joggetur foregå omtrent slik:

Jeg stiller på startstreken full av naiv optimisme og tror jeg jeg skal klare “Whatever you want”. “Start me up” og jeg er i gang. De første kilometrene går greit og jeg er sikker på at jeg er “Born to run” og ser for meg målstreken når jeg “Run to you”.  Jeg er full av “Sweet dreams” og er sikker på at jeg skal holde ut hele løpet, “You shook me all night long”. Om så ved å "Walk this way". Men så går jeg på en smell full av “Sweat” og blir “Thunderstruck”. Andre folk fosser forbi og “When I´m alone”, “Standing where you left me”, leter jeg etter min “Personal Jesus” for å finne motivasjon til å komme meg i mål. “Don´t stop me now” gir nye krefter og jeg prøver “Moves like Jagger” mens “Another ones bites the dust” i en sluttspurt. Mens jeg endelig nærmer meg målstreken er jeg full av “Euphoria”.

Her er oversikt over sanger og artister, og link til spillista på Spotify.

Whatever you want – Status Quo

Start me up – Rolling Stones

Born to run – Bruce Springsteen

Run to you – Bryan Adams

Sweet dreams - Eurythmics

You shook me all night long – AC/DC
Walk this way– Aerosmith and Run D.M.C

Sweat – Snoop Dogg feat. David Guetta

Thunderstruck – AC/DC

When I´m alone – Lissie

Standing where you left me – Erik Hassle

Personal Jesus – Depeche Mode

Don´t stop me now – Queen

Moves like Jagger – Maroon 5 feat. Christina Aguilera

Another one bites the dust – Queen

Euphoria – Loreen

Hva hører du på når du trener?

Olympiske leker og blodig alvor...

Jeg innrømmer at jeg er sånn høvelig sportsinteressert. Og da kanskje aller mest når det gjelder vinteridretter. I tillegg til fotball, og TIL spesielt da! En lat sportssøndag med langrenn, skiskyting og skøyteløp på TV, under et pledd på sofaen når snøstormen raser ute, er totalt undervurdert. Men så er det sånn at det er noe spesielt med olympiske leker. Vi er nå midtveis i sommer-OL fra London. NRK sender i ni kanaler på tv og på nett. Det er fullt mulig å følge øvelser døgnet på tamp og enda litt til. Men det som gjør OL så spesielt er at man får historiene om utøverne og øvelser som man ikke har noe forhold til. Egentlig er et moderne OL et mesterskap i historiefortelling, og det har NRK skjønt.

Og så fascinert man kan bli av de merkeligste øvelser? Selv om jeg så vidt kommer meg over et basseng uten å drukne er det ikke vanskelig i det hele tatt å bli hekta på svømming. Det er åpenbart enkelt å sette pris på veltrente og lettkledde herrekropper som stiller til start… Eh, jeg mener selvsagt at det er spennende å følge med på hvor mange gull er det egentlig mulig at Michael Phelps kan ta?

Men synkronstuping da? Hva de folkene får til, og så helt samtidig da! Hele familien ble umiddelbart fenget av øvelsen og satt klistret for å få med oss finalen. Middagen ble impulsivt besluttet inntatt på gulvet foran fjernsynet. Og badmington? Kampene var jo råspennende, og en helt annen aktivitet enn det vi bedriver med på hytta. Og visste du at "flua" i badminton består av 16 fjær fra den venstre vingen på ei gås! Hvor mange fikk ikke med seg Ding Ning sin ferd mot bordtennisfinalen? Jeg bruker kvelder og natta på å få med meg det siste i bueskyting og lurer på om USA sitt dreamteam i basket klarer å surfe seg gjennom tidenes favorittstempel. Og klarer Usain Bolt å showe seg til noen nye gullmedaljer?

Bildet er hentet fra Namdalsavisa

Høydepunktet så langt er selvsagt den norske sølvmedaljen til Bartosz Piasecki i fekting. Fekting altså! For en sport! Vakkert som dans, men fullt av gentlemenstakter og likevel enkelt å forstå. En garde og allez! Lurer på hvilke andre fektemesterskap som sendes på tv? Eller kanskje jeg bare må se Zorro med Catherine Zeta-Jones og Antonio Banderas på nytt...

Vi er halvvegs i olympiaden, og diskusjonen pågår om Michael Phelps er tidenes olympier. Det er jeg helt uenig i. Jeg mener tidenes olympier er Eric Heiden. Amerikansk skøyteløper som ikke bare tok gull på alle fem skøytedistansene i Lake Placid i 1980, men satte olympisk rekord på alle distanser og like så greit også ny verdensrekord på 10.000 meter.

Jeg skal fryde meg over fantastiske prestasjoner og gode historier i flere dager til. Mange av finalene ender med smil og tårer. Hele spekteret av følelser er representert. Det er beviset på at olympiske leker også er blodig alvor. Hvis du møter meg i løpet av de neste dagene så skjønner du hvorfor jeg har poser under øynene og sliter litt med å holde meg våken. Og om to år er det vinter OL igjen…